Alias Belle Gunness
– en seriemorderske fra Selbu

«Etter-forskningen»
Dokumentaren, biografien, profilen, filmen, reportasjen og ulike former for etterforskning og dokumentasjon, er alle sjangere og teknikker som har vært tatt i bruk for å finne, forklare og uteske sannheten om Belle Gunness og hennes beveggrunner for å handle som hun gjorde.
Konsertforestillingen tar derimot ikke sikte på å forstå eller å forklare, men søker i stedet, gjennom ulike estetiske virkemidler og dramaturgiske grep, å spille ut ulike diskurser mot hverandre om (kvinnelige) seriemordere generelt, og Belle Gunness spesielt. På denne måten søker den å belyse og undersøke selve betingelsene for sannhetsproduksjon, slik de folder seg ut i forsøkene på å meningsbestemme forbryterens sjel generelt, og den kvinnelige lovbryteren spesielt.

Idé og konsept
I konsertforestillingen får ”Belle selv” føre ordet. Som forteller og singer-songwriter får Belle gjennom sanger og musikalske monologer servere sin(e) versjon(er) av hva som ”egentlig” skjedde, og hvorfor hun gjorde som hun gjorde. Med dette settes motsetningsfylte diskurser om lovbryteren og lovbryterens personlighet i scene, men også kvinnen, den kvinnelige sangeren og den kvinnelige singer-songwriteren. Belle låner og setter sammen mer eller mindre troverdige forklaringer på hvem hun er og hva hun har gjort. Belle er imidlertid en lunefull forteller, og for publikum blir det aldri helt klart om hun taler sannhet eller om hun leker katt og mus med tilhørerne. Hennes rolle som kvinnelig sanger og kvinnelig singer-songwriter, borger for at hun skal tolkes som sannferdig og ekte, men vissheten om hennes bakgrunn som ”en kvinnelig Ridder Blåskjegg”, kaster skygger av tvil over det som fremføres.

Inspirert av den franske tenkeren Michel Foucualts idé om vitensdisipliner som ulike former for ”sannhetsspill” er forestillingen tenkt som en potensiell ”sannhetsmaskin”. Sannhetsmaskinen består av en ulike estetiske og mediale komponenter som alle bidrar til å produsere ”sannhet”. Nærmere bestemt snakker vi om ulike ”sannhetsfigurer”, ”sannhetsmedier”, ”sannhetsteknikker”, ”sannhetssjangere” og ”sannhetsdiskurser”.

”Sannhetsfigurer” er figurer eller posisjoner som generelt sett nyter stor troverdighet i offentligheten, eller som forventes å tale eller formidle ”sannhet”. I forestillingen dreier dette seg først og fremst om reporteren, vitnet, politibetjenten, rettsmedisineren, og singer-songwriteren. Sistnevnte er for eksempel en figur som forventes å transformere erfaringer fra sitt eget liv til sanger og tekster, og store deler av Belles historie formidles nettopp derfor gjennom sangen og sangteksten.

”Sannhetsmedier” er medier publikum forventer sannhet fra, med mindre annet er uttrykkelig eksplisert. Konsertrommet/scenen, fjernsynet, dokumentaren og vitneboksen, kan alle oppfattes som ulike former for sannhetsmedier, og forestillingen trekker veksler på disse.

Sannhetsfigurene får sin også sin form via et utvalg av sjangere som har det til felles at de forventes å formidle ”sannhet”, samtidig som det kan stilles spørsmål ved deres sannhetsgehalt. Forestillingen trekker her veksler på populærsangen, dagboken, nyhetssendingen, kjærlighetsbrevet, kontaktannonsen, foredraget og talk-showet.

Sannhetsteknikker refererer til teknikker for å uteske eller lese sannheten ut av et subjekt eller et forskningsobjektet. I konsertforestillingen er det særlig talk-showintervjuet, avhøret, bekjennelsen, vitneforklaringen, diagnostikken og forskningsmetoden(e) som blir aktualisert.

Endelig settes også ulike sannhetsdiskurser i scene, med en vektlegging av 1800-tallets vitenskapelige forsøk på å utsi noe endelig og objektivt om lovbryteren som personlighet generelt, og den kvinnelige lovbryteren spesielt.

Kontakt/Informasjon: For mer informasjon eller intervjuavtaler, kontakt Karen Thommesen på mail: karen@planetnoise.com eller telefon: 913 07 556. Se også www.annelorentzen.no