Belle og Sannheten.

En kort beretning om min research

"My aunt Belle Gunness was a strange woman. When you first knew her she was very cordial.

Then she soon got offish"

"Min tante var en merkelig kvinne. Når du først ble kjent med henne så var hun veldig hjertelig. Men hun ble raskt uvennlig"

Dette sa nevøen John R. Larson om sin tante i et politiavhør etter brannen den 1. mai 1908. Hverken han eller hans mor og far hadde hatt kontakt med Belle de siste 15 årene. Hans far hadde forbudt Belle å komme til deres hjem fordi hun hadde krevd å få adoptere en av hans søstre, fortalte han. De hadde etter all sannsynlighet fått oppleve hvor uvennlig Belle kunne være når hun ikke fikk det slik hun ville.

Belle, eller Brynhild, kom fra samme bygd som min mor - en bygd som har slagordet: "Selbu er et lykkeland"

For meg var det akkurat det når jeg hver sommer i min barndom ble sendt dit fra Oslo.

Jeg ante ikke da at huset til min mormor og morfar var bygget på den grunnen som Belles familie opprinnelig kom fra - Dyrdal. Den gangen familien var en av de rikeste i bygda. Ikke på den fattige husmannsplassen som de av forskjellige grunner etterhvert havnet og hvor Belle senere ble født som den siste av en ungeflokk på 8.

I 2006 laget jeg en dokumentar om Belle : "Bare Belle- en seriemorder fra Selbu". Filmen gikk på TV 2 og ble vist på en rekke TV-kanaler og festivaler over hele verden. Jeg fikk dengang snakke med mange av de eldre som ikke lenger er med oss og som hadde informasjon om Belles liv i Selbu.

Hendelsen om at gravide Belle ble sparket i magen på en fest som ungjente fikk jeg høre fra fem forskjellige hold - helt uavhengig av hverandre sto de modig frem og fortalte den nøyaktig samme historien.

De som fortalte hadde hørt den fra sine foreldre eller besteforeldre og var slektninger eller naboer av Belles familie den gangen.

Når man driver historieforskning så er muntlige kilder en viktig del av arbeidet. Men det er kun i dette tilfelle i min research jeg har måttet forholde meg til det. Mange timer på digitalakivet i Trondheim har ikke ført frem til noe konkret. Men i følge erfarne historikere så er det lite sannsynlig at det ble registrert siden Belle befant seg nederst på samfunnsstigen.

Men det er andre deler av historien som ble fortalt som det faktisk er mulig å verifisere ved hjelp av arkivene.

At hendelsen passer inn i det store bildet av Belles liv, gjør den desto mere sannsynlig. At Belle Gunness senere ikke var i stand til å få egne barn, er det ingen tvil om. Overgrepet kan også forklare mye av hennes bitterhet og sinne. Og som John R. Larson forklarer den 1. mai 1908 så ville hun adoptere sin søster Nellies barn etter mange års barnløst ekteskap med hennes første ektemann, Mads Sørensen.

Å fornekte den delen av Belles liv blir som fornekte nøkkelen til selve historien.

Det var en rekke uheldigheter som førte frem til at det ble som det ble den skjebnesvangre kvelden. Det handler om et klassesamfunn og holdninger som var aksepterte den gangen. Ingen kan klandres for hendelsen som forsatt er et sårt punkt for noen i Selbu. Selv om Belle selv, helt sikkert klandret flere.

På min reise i USA intervjuet jeg to forfattere som begge hadde skrevet bok om Belle og gjort sin researchpå 90-tallet.

Sylvia Shepherd og Therese Row. Sistenevnte var ferdig med Belle fortalte hun meg og sendte med meg til Norge bæreposer fulle av hennes oppsamlede materiale gjennom flere år.

Posene skulle vise seg å inneholde skatter jeg ikke kunne drømme om at jeg skulle få i min besittelse.

Det var rettsnotater og kopier av politiets vitneavhør av både Belle selv, hennes barn og flere personer dypt involvert i historien. Men den virkelige skatten var håndskrevne notater av en forfatter som skrev en bok om Belle allerede i 1955. Lillian de la Torres og boken "The truth of Belle Gunness"

Mange av de som levde i Laporte og var naboer av Belle var intervjuet. Ikke minst de som var direkte involvert den natten og dagene rundt da Peter Gunness døde.

Det var da jeg bestemte meg for å skrive en bok.

Jeg hadde et ansvar med alt dette materialet i min besittelse og jeg begynte å legge puslespillet om Belles liv.

Jeg fikk uventet drahjelp i 2010 når alle avisene i USA begynte å digitalisere sine gamle nummer og legge de ut på internett. De gjorde dermed til nå ukjent informasjon lett tilgjengelig. Jeg kunne nå gjøre en jobb som til nå hadde vært helt umulig å gjøre. Mens tidligere forfattere hadde måtte fysisk reise til et utvalg aviser og skrolle seg gjennom gamle mikrofilmer, kunne jeg nå få alle bitene servert.

På den tiden hadde man ikke TV eller radio og alle fikk sin informasjon og underholdning fra ferske aviser som alle konkurrerte om å ha siste nytt.

Journalistene på den tiden var utrolig omstendelige og detaljorienterte. Og ikke minst så var de etterrettelige. Og da snakker jeg om de som fulgte saken fra dag til dag. Ikke de som skrev mere ukebladaktige artikler.

Jeg måtte ta med i betrakningen at noen, spesielt lokalavisene, var politisk farget i og med at det var forskjellige fraksjoner etter brannen i 1908 som hadde ønskelige utkom av saken.

New York Times og Chicago Tribune var noen av de ivrigste og hadde en saklig og nøktern gjengivelse av hendelsene.

Og ved å gå inn på hver enkelt del-stats aviser så fikk jeg tilgang til flere lokale historier om menn som hadde reist til gården og aldri kommet tilbake slik at jeg etterhvert kunne bygge meg opp en liste over menn som var forsvunnet.

Det er en jobb som har tatt flere år slik at den skulle bli gjort skikkelig. Det høres rart ut å si at jeg har kost meg med dette. Men som mangeårig journalist og researcher var dette en spennende jobb.

Det finnes mange myter og mysterier rundt historien om Belle og jeg ser nå at det var slik hun ville ha det. Hun var en dame full av hemmeligheter og hun var smart nok til holde seg inne med de rette menneskene.

Ofte så opererte hun slik at hun fikk noe på dem, slik at de skulle holde kjeft.

Som naboen mr Svendson sa til sin sønn når de på morgenkvisten vandret hjem etter den dramatiske natten da Peter Gunness døde. "Vi holder stille om hva vi opplevde" sa han. "Belle Gunness er farlig". Og det ser jeg at han gjør alvor av i et politiavhør dagen etter. Han vet eller husker ingenting, sier han.

Året etter flyttet de.

Det er naivt å tro at hun kunne ha kom seg unna dette uten medhjelpere. Hun hadde en lojal håndlanger gjennom alle år som dukker opp i flere avisartikler. Kanskje var han sønnen til mestertyven Ole Høiland slik som det sies at han påsto at han var. Jeg har også funnet direkte linker til mafian i Chicago.

Noen mener at det er umulig å finne ut av hva som skjedde den gangen. Da snakker de om seg selv.

For å forstå historien om Belle må man tenke som Belle. Og takket være flere jeg selv har møtt som vandrer rundt på jorda i dag har jeg har fått oppleve hvor infame og manipulerende de kan være. Det har vært nyttig i min streben etter å nøste opp sannheten om Belle.

De viser seg at narcissister og psykopater følger de samme adferdsmønster. De som har denne hjerneskaden, for det er hva det er, mangler de trådene i hjernen som går til empati - senteret. De eier ikke medfølelse og ser bare seg selv og sin egen fortreffelighet. Om de gjør noe galt så er det andres feil. Selv er de alltid helt uskyldige. De ble drevet til å gjøre hva de gjorde. Offrene ba om det. Og det var nok slik Belle tenkte når hun slaktet menn som griser i kjelleren i huset sitt. Ned bak den blå døra fra kjøkkenet som ungene ikke fikk lov til å gå.

Det er en intrikat og spennende historie - så vill at man kunne ikke ha fantasert den opp.

Noen vil kanskje fortsatt ikke tro at det er sant det som skjedde den gangen.

Men det spiller ingen rolle.

Forhåpentligvis vil noen dra paraleller til vår egen tid. På mange måter er historien om Belle en veldig menneskelig historie. En historie om kampen mellom det gode og det onde.

Enkelt sagt, så vant det onde den gangen og ble stående som en "sannhet" Nå skal den virkelige sannheten frem - tiden er inne for det nå. Jeg tror faktisk at Belle hadde villet det selv.