Search
  • subros2

My Belle.

Updated: 4 days ago



Ved hjelp av ny teknologi som er tilgjengelig, var det mulig å fargelegge det siste kjente fotografiet som finnes av Belle Gunness. Bildet som jeg her har zoomet meg inn, i er opprinnelig et gruppebilde tatt hos en fotograf. Bildet kan tidfestes til ca 1904 på bakgrunn av at sønnen hun har på fanget, yngstemann Philip, er ikledd en kjole - noe små guttebarn på den tiden hadde frem til de ble avvent med bleie. Bildet ble dermed tatt etter at hun etter all sannsynlighet drept sine to ektemenn og var i starten av sin nye innbydende men nådeløse business hvor hun averterte i aviser etter bemidlede skandinaviske menn. Bildet ble antagelig brukt som vedlegg i svarbrevene - som en tillitsgave til de innvidde hun ville invitere til gården..


Den moderne teknologien som fargelegger bilder avdekker en hemmelighet. Den synliggjorde en blåveis - et kutt under hennes ene øye. Hva har skjedd?


På bildet stirrer hun deg skamløst rett i øynene med et blikk som om hun forsøker å fange deg. Du må virkelig streve for å komme deg unna et par øyne som både er anklagende, dømmende og bedede på en gang. Hun er ca 44 år på bildet. "Belles utseende var som en gjennomsnitlig norsk kvinne," er det noen som sier. Andre mener at Kathy Bates burde spille henne om det skulle lages film om hennes liv i dag. En grov litt manhaftig kvinne etter vår tids standard. Sannheten er at etter datidens standard så tyder mye på at hun faktisk var temmelig vakker. Hun var en idealkvinne med sine runde former og oppsatte hår. Og hun signaliserte velstand med sine eksklusive klær. Med det hypnotiserende blikket overlot hun mye til fantasien. Hvem var hun egentlig?


Det må de mennene som fikk bildet i posten også ha lurt på, når de etterhvert satte seg på toget som brakte dem til hennes farm beliggende syd for Chicago. "Kom forberedt på å bli for alltid" skrev hun i sine brev.

Om hun ikke holdt så mye annet av hva hun lovet dem, så holdt hun hvertfall det.


Belle Gunness har vært en del av mitt liv i mange år. Mange flere enn hva jeg har trodd, fant jeg nylig ut når det viser seg at mine besteforeldres hus var bygd på tomten som hennes familie opprinnelig kom fra. Der hvor hennes familien bodde før de sank betydelig i gradene og ble husmannsfolk et annet sted i bygda.

Føste gang jeg hørte om henne var jeg ikke mange år når mormor tilfeldigvis nevnte Belles navn under middagen og min morfar som vanligvis var roligheten selv, ble opprørt og sa med myndig røst at hennes navn ikke skulle nevnes i hans hus.

Det var starten på min fascinasjon for denne kvinnen - en lang reise. Jeg har alltid vært sånn. Vil vite sannheten.


Mange ganger har jeg forsøkt å komme meg unna henne. Lagt henne på hyllen og villet gå andre veier. Hver gang henter hun meg inn igjen på de merkeligste måter. Så mange ganger, at jeg føler at jeg ikke lenger har noe valg. Det har blitt min oppgave å fortelle sannheten om hennes liv. Hva foregikk egentlig den gangen for over 100 år siden? Hvorfor ble hun som hun ble?


Etterhvert har jeg skjønt at der ikke bare er behovet for å vite sannheten om Belle som driver meg. Det er like mye det å gi oppreisning til hennes ofre. Det var kun to av hennes friere den gangen som ble identifisert av de 30-40 restene etter mennesker som liktilynsmannen Mac, annonserte at han fant i eplehagen etter brannen i 1908. Mange år etterpå finner familien som bor på gården nå, fortsatt menneskelige levninger i hagen.

Ofrene fortjener i høyeste grad at sannheten blir fortalt. Men om jeg kjenner godt etter, så er det behover for å fortelle om disse nådeløse individene som kommer seg unna med alt, en stor drivkraft. Belle var definitivt en av dem. Men det det er mange som kun meler sin egen kake og som jeg har møtt mange av - og som jeg stadig møter flere av. De selvsikre. De som er som slanger. - De som den dag i dag har alt for god grobunn i vårt samfunn. De som med frekkhetens nådegave presenterer en sannhet langt unna sine egentlige motiver.


Jeg lar Asle Helgelien, denne mannen som gikk øvrigheten midt i mot i 1908 da han fant sin bror nedgravd på gården, få ordet. Fem dager etter at byen hadde annonsert at en hederskvinnne var død i brannen på førstesiden i lokalavisen, ankom han LaPorte.



"Han visste godt at om man ikke kjente til at det eksisterte mennesker var skrudd sammen slik, så hadde man ikke et apparat til å forså hvordan de opererte. Slike forkrøplede individer, for det var hva han kalte dem, trodde så fullt og fast på sine egne historier at de kunne fremvise et helt imponerende følelsesregister basert på ren løgn. Hulkende kunne de male ut sine fantasihistorier i det vide og brede. Det kunne fremstå så oppriktig og at de faktisk kunne oppnå alle mulige former for sympati. Det hadde tatt han mange år å forstå at det fantes mennesker som blandet virkelighet og illusjon på denne måten. Han hadde selv lært det på den mest smertefulle måte når han en dag måtte innrømme at hans egen bror Hal, var et prakteksemplar av arten. Hans egen mor var en av dem som hadde blitt fanget av hans løgnene. Først hadde han trodd at det gikk på viljen. At hun ikke ville innse hvilket skuespill hennes egen sønn var i stand til å fremføre. Men etterhvert forsto han at fordi hun ikke hadde disse personlighetstrekkene i seg selv, så trodde man ikke at det var mulig at andre kunne være så utspekulerte. I starten var det han selv som ble sett på som løgneren som kunne komme med slike ondskapsfulle påstander og betvile sin egen bror. Dessverre hadde han ikke klart å fremlegge bevis når Hal sto der og gråtende bedyret sin uskyld. «Han hadde da aldri stjålet noen hester!»

Han husket når den dagen kom at selv deres egen mor også hadde måtte innrømme at de alle var regelrett ført bak lyset.

Han hadde etter at han hadde fått denne, i utgangspunktet uønskede innsikten i menneskelig psyke, kjent et voksende ansvar når han mistenkte at det kunne være et menneske av samme kaliber som hans bror som han nå hadde havnet hos. Hans mor hadde gitt han et blikk når han fortalte at han skulle ut på denne reisen som bekreftet at hun forsto. Han hadde bestemt seg for å se på erfaringen som et fortrinn. En lærdom som han nå følte seg forpliktet til å bruke om broren igjen hadde truffet på et lignende forskrudd menneske. Det ingen opplagt selvfølgelighet for han, som det var for lillebroren, å skulle gi denne enken og hennes utsagn troverdighet. "


(Utdrag fra boken om Belle Gunness)




142 views0 comments

Recent Posts

See All
  • Facebook
  • Instagram

© 2023 by Samanta Jones. Proudly created with Wix.com