Search
  • subros2

My Belle.

Updated: 3 days ago



Ved hjelp av ny teknologi som er tilgjengelig, var det mulig å fargelegge det siste kjente fotografiet som finnes av Belle Gunness. Bildet som jeg her har zoomet meg inn, i er opprinnelig et gruppebilde tatt hos en fotograf. Bildet kan tidfestes til ca 1904 på bakgrunn av at sønnen hun har på fanget, yngstemann Philip, er ikledd en kjole - noe små guttebarn på den tiden hadde frem til de ble avvent med bleie. Bildet ble dermed tatt etter at hun etter all sannsynlighet drept sine to ektemenn og var i starten av sin nye innbydende men nådeløse business hvor hun averterte i aviser etter bemidlede skandinaviske menn. Bildet ble antagelig brukt som vedlegg i svarbrevene - som en tillitsgave til de innvidde hun ville invitere til gården..


Den moderne teknologien som fargelegger bilder avdekker en hemmelighet. Den synliggjorde en blåveis - et kutt under hennes ene øye. Hva har skjedd?


På bildet stirrer hun deg skamløst rett i øynene med et blikk som om hun forsøker å fange deg. Du må virkelig streve for å komme deg unna et par øyne som både er anklagende, dømmende og bedede på en gang. Hun er ca 44 år på bildet. "Belles utseende var som en gjennomsnitlig norsk kvinne," er det noen som sier. Andre mener at Kathy Bates burde spille henne om det skulle lages film om hennes liv i dag. En grov litt manhaftig kvinne etter vår tids standard. Sannheten er at etter datidens standard så tyder mye på at hun faktisk var temmelig vakker. Hun var en idealkvinne med sine runde former og oppsatte hår. Og hun signaliserte velstand med sine eksklusive klær. Med det hypnotiserende blikket overlot hun mye til fantasien. Hvem var hun egentlig?


Det må de mennene som fikk bildet i posten også ha lurt på, når de etterhvert satte seg på toget som brakte dem til hennes farm beliggende syd for Chicago. "Kom forberedt på å bli for alltid" skrev hun i sine brev.

Om hun ikke holdt så mye annet av hva hun lovet dem, så holdt hun hvertfall det.


Belle Gunness har vært en del av mitt liv i mange år. Mange flere enn hva jeg har trodd, fant jeg nylig ut når det viser seg at mine besteforeldres hus var bygd på tomten som hennes familie opprinnelig kom fra. Der hvor hennes familien bodde før de sank betydelig i gradene og ble husmannsfolk et annet sted i bygda.

Føste gang jeg hørte om henne var jeg ikke mange år når mormor tilfeldigvis nevnte Belles navn under middagen og min morfar som vanligvis var roligheten selv, ble opprørt og sa med myndig røst at hennes navn ikke skulle nevnes i hans hus.

Det var starten på min fascinasjon for denne kvinnen - en lang reise. Jeg har alltid vært sånn. Vil vite sannheten.


Mange ganger har jeg forsøkt å komme meg unna henne. Lagt henne på hyllen og villet gå andre veier. Hver gang henter hun meg inn igjen på de merkeligste måter. Så mange ganger, at jeg føler at jeg ikke lenger har noe valg. Det har blitt min oppgave å fortelle sannheten om hennes liv. Hva foregikk egentlig den gangen for over 100 år siden? Hvorfor ble hun som hun ble?


Etterhvert har jeg skjønt at der ikke bare er behovet for å vite sannheten om Belle som driver meg. Det er like mye det å gi oppreisning til hennes ofre. Det var kun to av hennes friere den gangen som ble identifisert av de 30-40 restene etter mennesker som liktilynsmannen Mac, annonserte at han fant i eplehagen etter brannen i 1908. Mange år etterpå finner familien som bor på gården nå, fortsatt menneskelige levninger i hagen.

Ofrene fortjener i høyeste grad at sannheten blir fortalt. Men om jeg kjenner godt etter, så er det behover for å fortelle om disse nådeløse individene som kommer seg unna med alt, en stor drivkraft. Belle var definitivt en av dem. Men det det er mange som kun meler sin egen kake og som jeg har møtt mange av - og som jeg stadig møter flere av. De selvsikre. De som den dag i dag har alt for god grobunn i vårt samfunn. De som med frekkhetens nådegave presenterer en sannhet langt unna sine egentlige motiver.









178 views0 comments

Recent Posts

See All